Når ett ansikt blir til minst tre
You Resemble Me, 2021
Regi: Dina Amer
Med: Mouna Soualem, Sabrina Ouazani, Dina Amer, Lorenza Grimaudo, Ilonna Grimaudo
Vist: Kosmorama og Arabiske filmdager*
I debutfilmen You Resemble me forsøker Dina Amer å gi radikaliseringen ikke bare ett ansikt, men tre. Filmen, som nylig ble vist på Kosmorama i Trondheim og Arabiske filmdager i Oslo, forteller historien til den muslimske kvinnen Hasna Aït Boulahcen, feilaktig omtalt som Frankrikes første kvinnelige selvmordsbomber. Filmens forsøk på menneskeliggjøring tilbyr viktige nyanseringer, som ikke minst er relevante i forhold til den ladede representasjonen vi har sett av de såkalte IS-kvinnene i media.
Amer har bakgrunn som journalist og har tidligere produsert den Oscar-nominerte dokumentaren The Square (2013) om den egyptiske revolusjonen i 2011. På jobb for Vice News under terrorangrepene i Paris i 2015 ble hun oppmerksom på historien til Boulahcen, som ble drept i skuddvekslinger med politiet i forstaden Saint-Denis. Amer brukte seks år på blant annet 360 timer med intervjuer for å forstå og formidle historien hennes gjennom denne semibiografiske filmen. You Resemble Me er derfor en fiksjonsfilm som bærer preg av dokumentarsjangeren, spesielt på grunn av en dyp interesse for filmens subjekt. Det viste seg at Boulahcen hadde en komplisert barndom, vokste opp i fosterhjem, og senere ble en del av utelivet i Paris før hun ble rekruttert til terrorhandlingene av sin fetter. I videoopptak fra angrepet kommer det likevel fram at hun ikke utløste bomben selv, men derimot ropte desperat etter hjelp sekunder før hun mistet livet.
Stilmessig hopper filmen mellom sjangre, er fragmentert og føles til tider skyndet og kaotisk. Første halvdel av filmen er den mest solide og minner nesten om en skatefilm med sitt hiphop-lydspor, håndholdte kamera og gatescener fra forstads-Paris. Filmen åpner med en ung Hasna som står på tærne på verandaen og ser ned på motorveien. Hun puster tungt, ser ut som hun holder på å hoppe, men klamrer seg samtidig fast til gelenderet. Gjennom flere scener der hun bokser ut i lufta eller skyter med fingerpistol, ser vi at den unge Hasna er i en svært stressende situasjon. Vi får et glimt av en dysfunksjonell og fraværende mor som gir Hasna en ansvarsfølelse ovenfor sin yngre søster Mariam og som fører til mange skuffende møter med franske myndigheter. På bursdagen til Mariam får hun nok av moren og stikker av hjemmefra sammen med søsteren.
I tråd med den indre turbulensen hos hovedpersonen, opprettholder filmen et høyt tempo og karakterene og kameraet er alltid i bevegelse. Vi får se Paris fra de unge søstrenes, dermed barnas perspektiv, når de forviller seg inn i markeder, hopper på en Metro eller besøker Eiffeltårnet. Filmen fungerer som en nostalgisk skildring av byen og minner på mange måter om min egen barndom i utkant-Oslo, hvor flere titalls barn samlet seg utenfor blokka daglig. Denne delen av filmen føyer seg inn i en lang rekke av oppvekstfiksjoner fra forsteder, der vi fra Paris har filmer som Mathieu Kassovitz’ La haine (1995) og kanskje aller mest relevant, Jacques Doillons Petits frères (1999), som også forteller historien om en ung jente som rømmer hjemmefra. Disse filmene har til felles at de tar opp blodalvorlige temaer, men samtidig spiller på humor og barnlig uskyldighet.
Det skjer et tydelig brudd i filmen når de to søstrene blir tvunget til å skille lag og plasseres i ulike fosterhjem av franske myndigheter. Herfra går det bare nedover for Hasna og livet heretter består av en fosterfamilie som behandler henne dårlig, menn som utnytter henne, og etter hvert et liv med dop og prostitusjon for å overleve. Den mer eksperimentelle oppvekstskildringen tar nå raskt en mørkere vending, med korte, lett gjenkjennelige scener med åpenbare poenger for å understreke den vanskelige starten på voksenlivet for hovedpersonen. Alle de mannlige karakterene i filmen er så tydelig forferdelige at de føles nærmest karikerte.
Når situasjonen er på sitt verste kommer hun i kontakt med fetteren, Abdelhamid Abaaoud, som er i gang med å koordinere terrorangrepene i Paris i november 2015: Hun sitter i et mørkt rom med bare lys fra skjermen som lyser opp ansiktet hennes, vi hører tastelyd, og kameraet veksler mellom å vise tastaturet og ansiktet hennes mens hun kommuniserer med fetteren. Facebook-siden reflekteres i øynene hennes og bildet er så direkte at det nesten kunne fungert som et stockfoto for å illustrere de mørke sidene ved sosiale medier, skjermbruk og radikalisering. Herfra beveger filmen seg raskt videre til at Hasna blir rekruttert og det er uklart hvilke overbevisninger og motivasjoner hun har før både hun og Abaaoud mister livet under en politirazzia i Saint-Denis, som utviklet seg til en skuddveksling mellom over 100 franske politifolk og mistenkte medlemmer av IS.
Til tross for at filmen er ute etter å utfordre stereotypier, kjennes Hasnas møter med samfunnet for karikert til tider og mangler refleksjoner rundt hennes egne tanker og motiver. Regissøren har derimot en tydelig agenda som er å utforske medierepresentasjonen av Hasna: Hun ble først omtalt som selvmordsbomber før dette senere ble motbevist. Hun ble omtalt som mystisk, fordi hun forsvant fra nattelivet i Paris og plutselig ble assosiert med IS. I nyhetsdekningen ble bilder av tre forskjellige kvinner brukt for å representere henne, et var av Hasna selv, et av søsteren og det tredje en helt tilfeldig kvinne med noen lignende ansiktstrekk. På denne måten etterlates inntrykket av ikke bare hennes individualitet, men også den unike eksistensen til muslimske kvinner generelt, som ubetydelig.
I You Resemble Me har Amer lagt vekt på dette poenget ved å bruke tre forskjellige skuespillere til å spille Hasna, en av dem er regissøren selv. Hver gang Hasna motvillig går med på visse handlinger, for eksempel å la seg selv bli assimilert i det franske samfunnet, eller går med på å tilfredsstille menns seksuelle behov, får hun et annet ansikt. Også i første del av filmen, når Hasna og Mariam fortsatt er barn, ser vi at ansiktene deres morfes sammen til ett ansikt ved hjelp av dataanimasjon, et uttrykk for at Hasna speiler seg i andre når hun tviler på sin egen identitet. Å leve et liv hvor ulike kulturelle identiteter må sameksistere kan fort kreve mange ansikter, og Amer mater inn poenget på en tydelig, men interessant måte.
Forvandlingen fra et ansikt til et annet kjennes også som et nikk til filmmediet selv – hva det tillater og hvilke konsekvenser det får for vår identitetsforståelse. Når jeg ser forvandlingen på skjermen får jeg assosiasjoner til deepfake-teknologi, desinformasjon og ikke minst tap av kontroll over egen identitet som et resultat av nyere teknologi. En representasjon på skjermen i dag, hvor teknologien muliggjør mange ulike fremstillinger av en person, vil likevel svikte noen mer enn andre. Det viser seg at teknologi også gjenspeiler det samfunnet vi lever i, med alle fordommene og ulikhetene som følger med. Da blir det viktig å reflektere over hvem teknologien vil svikte mest – klarer bildegjenkjenningsteknologier å oppfatte skillene og nyansene mellom de tre kvinnene som representerer Hasna? Eller klarer vi som samfunn det? Når vi ser på historien til Hasna Aït Boulahcen, blir vi som betrakter utfordret til å identifisere en Hasna blant de mange representasjonene av henne. Det er derfor jeg tenker at dette eksperimentelle grepet på mange måter setter premisset for filmen. Ikke kun som et virkemiddel for å formidle en identitet som er fragmentert, men også som et rop etter en dypere samtale om identitet og representasjon i vår tid.
You Resemble Me diskuterer dermed «likhet» på flere nivåer: mellom søstre, mellom ulike identiteter og i filmmediet selv. Noen grep, som håndholdt kamera og ansikter som morfes, kommer litt til kort i siste del av filmen og kunne kanskje blitt gjort enda tydeligere og strammere. Styrken til filmen er likevel at den tar noen sjanser og jeg tenker at det er et godt tegn for en debut-regissør. Amers tolkning av den ekte Hasna er et viktig bidrag til nyanseringen av representasjonen av muslimske kvinner, kompleksiteten i radikalisering og ikke minst møtet mellom kulturelle identiteter i samfunnet. Det har fått kjente navn som Spike Lee, Spike Jonze og Riz Ahmed med som produsenter for filmen, sistnevnte har selv adressert unyanserte representasjoner av muslimer i media.
Mot slutten av filmen, kort tid før det fatale angrepet ved Saint-Denis, er det en sekvens der Hasna forsøker å ta en selfie som hun skal poste på sosiale medier – hun tester ut ulike vinkler, poseringer og lys. I denne sekvensen får vi et lite innblikk i hennes siste desperate forsøk på å fortelle sin historie på egne premisser.
*
Det er usikkert om filmen får flere visninger på norske kinoer, men filmen ligger i katalogen til strømmetjenesten Mubi, og vil sannsynligvis bli tilgjengelig der på et tidspunkt.
Publisert 6. april, 2022