Slipp singularitetene fri! Om Lene Bergs kunst
The Man in the Background (Lene Berg, 2006)
På samme måte som dyr tærer bort når det ikke får næring, slik vil også alt annet svinne og oppløses hvis det stoff det trenger, kommer på avveie og ikke når frem. […] Byggestenene kan nok tvinges på plass for en tid, ved trykk og press fra partikler utenfra, inntil nytt materiale kan komme til og erstatte det som går tapt. – Lukrets
Failure preserves some of the wondrous anarchy of childhood and disturbs the supposedly clean boundaries between adults and children, winners and losers. – Judith Halberstam
“Hvordan gjenfortelles en begivenhet?” Dette spørsmålet synes uskyldig, men er i virkeligheten en tikkende bombe. For ingenting forblir uforandret når det gjenfortelles. Dette betyr ikke at alt er løgn, fordi sannheten har alltid et strukturerende element av fiksjon i seg: uten en narrativ struktur, uten en dramatisk modell, blir alt kaotisk og meningsløst. De kollektive Historiene som fortelles – verdenshistorien eller Norgeshistorien, for eksempel – dreier seg, som vi vet så godt, om de store linjene. Men for Lene Berg er det snarere linjene som går på tvers, eller, like gjerne, nettverket av narrative årer under overflaten av de store fortellingene, som er av interesse. De narrative linjene, eller kanskje heller de som bryter opp enhver narrativ linje, som aldri kommer til syne om man ser etter det store bildet.
Om vi ser på Lene Bergs prosjekt Encounter er det ikke den endelige fortellingen hun gir oss, men detaljer, revner singulariteter. Prosjektet består av publikasjonen Gentlemen and Arseholes - en bearbeidet versjon av tidsskriftet Encounter og videoarbeidet The Man in the Background (2006). Bakgrunnen for det hele var CIAs bruk av organisasjonen The Congress for Cultural Freedom som også gav ut tidsskriftet Encounter, et tilsynelatende kulturkonservativt tidsskrift med artikler om litteratur og politikk. Congress for Cultural Freedom samlet mange intellektuelle – deriblant Albert Camus – og arrangerte utstillinger og konferanser. Under dekke av å være en veldedig organisasjon som ønsket å støtte utviklingen av kulturlivet i Europa bedrev de anti-kommunistisk arbeid. PÅ CIA’s hjemmeside kan vi lese:
” Somehow this organization of scholars and artists – egotistical, freethinking, and even anti-American in their politics – managed to reach out from its Paris headquarters to demonstrate that Communism, despite its blandishments, was a deadly foe of art and thought."
Videoessayet The Man in the Background oppretter et essayistisk rom rundt Michael Josselson, mannen som ledet organisasjonen. Men det er den bearbeidede versjonen av tidsskriftet som griper meg mest. Selv om Berg ”korrigerer” den dominerende fortellingen – også fortellingen om CIA-sponsingen – er det detaljer som knytter an til utsiden som gjør magasinet så virksomt som tankeredskap. Vi finner blant annet flere versjoner av kunstverk som er bearbeidet av Berg, blant annet et motiv av Tizian, hvor vi i stedet for engler ser sentrale aktører i 50-tallets kunstscene i New York: Jackson Pollock, Peggy Guggenheim, kritikerne Harold Rosenberg og Clement Greenberg. Et annet bilde: statuen av Winston Churchill på Solli plass i Oslo.
Berg korrigerer ganske riktig den offisielle fortellingen, men hun skaper også rom for mer permanent tvil. Hun skaper ikke bare alternative versjoner av de eksisterende sannhetene, men versjoner som lekker, som knytter an til korreksjonsbildets utside. Hun korrigerer den offisielle fortellingen, men gir oss heller ingen ny helhetlig fortelling som kan arkiveres for. Hun trekker frem singulariteter som ikke passer inn i fortellingene vi har. Slik sett liker jeg å tenke på henne som en fjern slektning av materialisten Lukrets som i De rerum natura skape et nytt begrep om ting og hendelser ved å, i tradisjon med Epikur og Demokrit, fokusere på atomene alt er satt sammen av. Fortiden er, som Lukretius visjon av kosmos’ tilblivelse, ikke en form som lar seg fiksere, men et regn av singulariteter som skjer igjen og igjen hver ganger vi forteller om det.
***
I videoessayet The Weimar Conspiracy (2007) vandrer fortelleren rundt i det historiske Weimar og ser monumenter av store menn. Goethe, Nietzsche, Schiller. Hun besøker deres hjem, steder som nå er mer levende arkiver, fullstendig mumifiserte av kulturhistoriens arkivimpulser. Ser monumenter.
Men etter hvert spør fortelleren seg om det ikke, tross alt, ville være mer spennende å se på en hund eller noen barn som går forbi? Dette tilsynelatende naive spørsmålet er mer kritisk enn det synes. For det Berg snakker om her er forholdet mellom geografi og historie, relasjonen mellom den etablerte fortidens store menn og stedene man beveger seg og lever. Bergs kritiske undring blir parasittisk på den monumentaliserte arkivkulturen i Weimar fordi det vi i virkeligheten ser materialisert er disse fortidige storhetenes blotte eksistens, det at de var viktige. Ikke hvorfor, ikke hva, de bidro med, men deres verdi som påståelig faktum i byens geografi. Den historiske substansen, hva de kan lære oss, tømmes ut gjennom pukkingen på deres viktighet. Denne tomme insisteringen på historien slik den vanligvis fortelles, som ikke knytter seg til oss og våre liv annet enn som uthulede fakta, bør møtes, mener Berg, med vår egen undring eller vårt eget begjær etter selv å undersøke saken nærmere.
En slik renskåren nysgjerrighet bringer frem den mest grunnleggende tvilen og nysgjerrigheten i oss, langt sterkere enn noen form for aktiv historiekritikk kunne gjort. På mange måter ligner den, i best tenkelige forstand, på barnets naivitet. Den befinner seg også på grensen til feillesningen eller feiltagelsen, siden det åpenbare i så stor grad overses eller ignoreres. Men det er de enkleste spørsmål og assosiasjoner som kan lede til de største innsiktene. Dette visste allerede filosofen Walter Benjamin da han skapte sitt begrep om dialektiske bilder. Kunnskap om historie dreier seg ikke om å gjengi den slik den var, fortelle den rette historien, men om å redde fragmentene av det som har skjedd innenfor rammen av en samtid, av et nå.
I et annet verk, Sketches for Nietzsche’s Laughter (2006), havner den tyske filosofen nok en gang i fokus. Og, igjen, får vi servert en annen gang til den etablerte Historien. Filmen er ikke noe portrett av filosofen som stor og viktig tenker, slik et monument ofte er, men et bilde av tenkeren på grensen mellom galskap og normalitet. Som kjent var det jo Nietzsches sinnssykdom som trakk ham ut av begrepets verden og låste ham inn i patologien. Eller kanskje vi skulle si at det var galskapen som ledet ham fullstendig inn i fiksjonen han alltid hadde brukt i sine filosofiske verker? Han klarte ikke lenger skille dramatiseringen av seg selv som en som ”tenker med hammeren” fra sin ikke-fiksjonelle eksistens. Han klarte til slutt ikke skille ut fiksjon som redskap for tenkning fra fiksjon som miljø og omsluttende livsform. Og klarer man ikke det, ramler man ut av Historien som Historisk aktør. Men Berg fanger inn latteren hans, ufortrødent, setter den inn i et nåtidig bilde av filosofen.
Det interessante her, i dette tilsynelatende enkle verket, er hvordan Berg berører en avgjørende åre i filosofens egen historiefilosofiske tenkning.
”[…] For vi moderne mennesker har ingenting som kommer fra oss selv; bare ved at vi fyller og overfyller oss med andre tidsepoker, skikker, kunster, filosofier, religioner og erkjennelser, blir vi til noe aktverdig, nemlig til vandrende leksika,”
skriver han i Historiens nytte og unytte for livet (1874). For Nietzsche er monumentene Berg beveger seg rundt i i The Weimar Conspiracy symptomer på et monumentalisk og antikvarisk historiesyn, hvor man dynges ned av informasjon om alt som etter sigende skal være viktig, mens man i virkeligheten forhindres fra å skape seg et inderlig forhold til verden og danne seg sin egen erfaring. En slik kommentar er ikke blitt mindre aktuell i en tid som vår, hvor vår hverdag ikke bare forsøples av en monumentalisert historie og dens påståtte selvfølgeligheter, men overrumples av en samtid som umiddelbart omgjør det mest trivielle til arkivert fortid i GPS-data og Facebook-oppdateringer.
Selv om sannheten er en lumsk og ustabil størrelse, er det hvordan livets fortellinger fletter seg sammen, og hvordan vi selv knytter oss til dem, som utgjør et liv. Både vårt eget liv og det liv vi deler med andre, både levende og døde. Det som er sant er derfor ikke det som er fritt for uklarhet, fortellingsmodi eller fascinasjoner; nei, tvert imot er det dette begjæret etter å formidle og bli formidlet til, som gir våre liv, vårt begjær etter å leve, en form og retning. Det er dette vi kaller våre liv. Det er det vi binder vår fortelling til som produserer sannhet – og hvordan denne bindingen ikke snøres sammen av det selvsagte, men av å slippe løs singulære bilder. Om vi igjen skulle gripe til Lukrets, er det det individuelle liv som danner gravitasjonen som sentrerer svermen av atomer som faller gjennom kosmos.
Det er derfor essensielt å vite hvilke fortellinger man foretrekker, hvilke ideer man forplikter seg til. Dette gjelder like mye på et personlig plan som det kollektive. Det gjelder også, naturligvis, for Historien, den filtrerte kollasjen av fortellinger vi kaller menneskehetens fortid. Enten vi nå snakker om europeiske eller nasjonale fortider. Denne kollasjen er en formidlingsinstans mellom det individuelle og det kollektive; mellom hvordan du forholder deg til deg selv og hvordan dette selvforholdet kommer til uttrykk i din relasjon til andre.
Et aspekt ved den uhistoriske glemselen, eller den Bergske naiviteten, er en fryktløshet i forhold til å se nye forbindelser. Til å assosiere. Montasjer som i utgangspunktet kan være urimelige, eller i hvert fall legge seg på tvers av den etablerte historien, kan slik sett korrigere en stivhet i tenkningen. Kanskje Berg derfor først og fremst er en singularitetens kunstner der hun sprenger ut de ufortalte fragmentene ”i et øyeblikk av gjenkjennelse”, som Walter Benjamin sier det i Historiefilosofiske teser. Det er i hvert fall en dialektisk bevegelse i hennes kunstnerskap i den forstand at det som hentes frem ikke umiddelbart kan arkiveres som en akseptabel versjon av fortiden. I stedet forblir det et åpent koordinatsystem.