Krokodillegata: Jeg er full av dødt liv
Quaybrødrenes Street of Crocodiles (Ulica krokodyli) (1986)
Jeg lever ikke men
jeg har fått liv
Jeg er en animadukke
følsom panne og stivnede pianohender
fulle av tomhet og savn
stum og livat
Jeg oppdager meg selv
livner til
i Tre-spiserøret
preludiumspassasjen inn
til brødrene Quays animerte univers
og hvilket underunivers er dette?
Mørkt mekanisk nedstøvet skummelt
et metalldukkehus?
Jeg hører bakhistorien godt her inne
industrielle knirk og dunk
dunkle metalliske slag og tå-lette fiolinstrengtoner
okkult felegnikking!
Nei melodier finnes ikke her i denne
ikke-fortellinga basert på Bruno Schultz`
surrealistpsykologiske stemning
Slørete hallusinatoriske bilder
malt i de vakreste sorthvite farger
Som om fortida er sydd inn i
hver stoffbit hver knapp hver tråd
som leder til neste skrudde synsvinkel
Musikken er dramatikken
lyden er handlinga og
når trådene i armene mine klippes over
åpnes glassveggen:
Jeg begynner ferden
inn i tingenes verden
fantasiens fjerneste sone
Frirommet inni filmrommet inni skapelsesrommet inni hjernen inni hendene
på mine skapere
Animatørene tenker med hendene
De plasserte meg i en forundringsboks
et bortkasta gammelt apparat
Popp her var jeg!
I en innbydende marerittdrøm?
Et frydfritt stålkabinett i miniatyr
full av støv og spindel og glemsel og gotikk
Rustne tannhjul våkner til liv nå og
skruene oppfører seg som larver!
Skruene skrur seg opp av hullet sitt og
danser til maskinell hvining og teknisk tikking
klirr klirr
drypp drypp
Er det vann her?
Hvem er jeg?
Den iskalde statiske kroppen min
den hakkete gangen
dannet og listig
jeg skal finne det jeg ikke leiter etter
En speilrefleks viser vei
til neste blindvei i labyrinten
neste hull i hukommelsen og
musikken får hendene mine til å stryke mekanikken
trykke på knapper og dra i sponspiraler
kose med dissende puddingballer
Å robotaktige nytelse!
En ensom og unyttig geskjeft
Øynene mine stirrer stivt på
den skrekkelige skrattende apefiguren
Alle glassmontrene
nakne ustillingsdukker
skjelettplansjer og
de utstoppede objektbarna
som leker med metallflis og
slukkede lyspærer
Alt sammen dødt og bevegende
jeg beveger meg!
Leiter og stotrer
på stop-motion-vis
Hvert klipp en uendelig seanse
umulig å forstå eller huske
som om det aldri begynner eller slutter her
Se de dissekerte klokkene!
med løse fjæringer og innmat av spikerspyttende kjøtt
som om tida selv er blitt gammel og syk
Jeg utforsker alt det mørklagte
ansiktet mitt er en hvit pine og
øynene to åpne sår med stive pupiller
Nei ingenting kan lykkes her og
ingenting kan noensinne nå en konklusjon
Jeg lar meg skapes på ny
av fire dødlevende bebidukker
uten øyne og hjerne
De er skreddere
de syr på meg en ny drakt
en kropp av gummikjøtt og lin
snippkjolen sitter som støpt!
Saksa klipper nøyaktige mønstre
nålene svinger seg gjennom stoffet og
tråden snurper seg i stramme perfekte sting
Som i en tragisk puppetmusikal hvor
enda en makaber dukke skal lages
Skreddermesteren dirigerer med saks og nåler
fiolinbuen spretter over strengene
en rystende munter celloklage
Dukkende vrir seg
i lykkelig forbannelse
Det Metafysiske Mikrokosmos og
skapingen skal feires!
Maskinens uendelige fremtid og
verdens endelige fremdrift
skal aldri glemmes
Alkymifesten fortsetter
og jeg er full
av dødt liv