El Pampero på Mubi:
Historias extraordinarias (Mariano Llinás, 2008)
The Gold Bug (Alejo Moguillansky/Fia-Stina Sandlund, 2014)
Maria Moseng
Begge er nå tilgjengelig hvis du har abonnement på strømmetjenesten Mubi.
I 1969 lanserte de argentinske filmskaperne Fernando Solanas og Octavio Getino sitt berømte third cinema-manifest (Hacia un tercer cine), i et politisk forsøk på å formulere et eget alternativ til både Hollywood (first cinema) og europeisk kunst film (second). Sentralt i denne ideen stod en produktiv tanke: cine pobre-estetikken, som i mindre grad handlet om å lage trashy film enn det faktum at det å jobbe med så lavt budsjett som mulig er en effektiv mate å skaffe seg kunstnerisk og politisk frihet som filmskaper.
Blant de fremste arvtakerne til dette argumentet, finner man det argentinske produksjonsselskapet El Pampero Cine (pampero er navnet på en polarvind som tidvis blåser over pampaen i Argentina, Brasil og Uruguay, ofte som et kjærkomment frisk pust etter den varme og fuktige sommeren).
Gruppen, som er grunnlagt av argentinske filmens enfant terrible Mariano Llinás, og ellers inkluderer Alejo Moguillansky, Laura Citarella og Agustín Mendilaharzu, står bak noen av de mest selvironiske og energiske filmatiske sidesparkene som har kommet ut av Argentina i nyere tid. De fungerer delvis som et produksjonskollektiv og spiller ofte selv i filmene – som ikke sjelden handler om mer eller mindre vellykkede forsøk på å lage film. De har også med særlig hell klart å utnytte en god forbindelse til Argentinas vitale og hyperaktive teaterscene, og resultatet er et uttrykk som balanserer teatralitet, refleksivitet og realisme med sjelden nonsjalanse. Og, ikke minst, de nekter å ta imot penger fra staten og insisterer på å lage film med lånt utstyr og minimale budsjetter.
Det fremste eksemplet er den Llinás-regiserte Historias extraordinarias (2008), som gjorde filmskaperen til et lokalt idol: en fire timer lang film med førti locations, femti skuespillere, en løve, en tanks og en tur til Mozambique, alt innenfor et budsjett på under 50 000 dollar. Historias extraordinarias lever opp til sin tittel som en forunderlig opplevelse, der en insisterende voice-over dekker nesten hver centimeter film, noen ganger i takt med billedfortellingen, andre ganger i for- eller etterkant. Filmen fremstår både som en parodisk, sjangerhybrid roadmovie, og som en selvironisk litterær parodi, modellert over forfatteren Borges ordrike alvor. Vi navigeres gjennom en rekke historier, anekdotiske detaljer og karakterer med kryptiske navn som H, X (regissøren selv) og Z.
El Pamperos filmer er på sitt beste som å se en krysning av den franske nybølgens overmot og arrogante tilnærming til konvensjoner med ironigenerasjonen og den politiske korrekthetens etterlatenskaper. Anbefalelsesverdig er også Alejo Moguillanskys The Gold Bug (El escarabajo de oro, 2014), co-regissert med den svenske filmskaperen Fia-Stina Sandlund, som et prosjekt under DOX:LAB i København. I CPH:DOX-festivalens internasjonale produksjosprogram plasseres filmskapere i team på to, og dermed er The Gold Bug ikke overraskende blitt en meta-farse som nettopp handler om problemene ved å få laget denne filmen: Den svenske regissøren er for opptatt med sin feministiske performance i New York til å komme på innspilling, mens filmskaperne i Argentina heller vil bruke filmen som et påskudd for å lete etter en skatt i jungelen. Underveis klarer de å gjøre denne forviklingskomedien til en intelligent kommentar, både til kulturelle stereotypier og til de litt kleine maktubalansene som oppstår når europeiske filmfond skal støtte filmproduksjon fra land med en magrere nasjonal filmøkonomi.