Tre menn i en film, for ikke å snakke om Nansen
Han
Regi: Guro Brusgaard
Foto: Marte Vold
Klipp: Astrid Skumsrud Johansen
Med: Johannes Jones, Emil Johnsen, Frank Werner Laug, Laila Goody, Gisken Armand, Liv Osa, Georgia May Anta, Per Gørvell, Ylva Gallon, Marte Magnusdatter Sollem, Kaleb Haile, Ole Johan Skjelbred, Mariken Halle og Leif Edlund
På kino: 8. juni. Oslo Pix fra 2. juni
Guro Bruusgaard, med praktisk hjelp fra Mariken Halle og øvrige i produksjonskollektivet Alternativet, har laget en idéfilm om maskulinitet, men også et sosialt portrett av tre menn og et tidsbilde. I produksjonen mer enn aner man et kontaktnett fra Göteborg. Flere skuespillere er utdannet derfra, sånn som Bruusgaard og flere andre i kollektivet. Castingen skaper forventninger om kreativ egensindighet, ut fra det skandinaviske filmlandskapet de siste årene: Laila Goody får meg til å tenke på Dag Johan Haugerud og Som du ser meg (2012), og de to svenskene Ylva Gallon og Leif Edlund gir assosiasjoner til Johannes Nyholm – de er begge med i Koko-di koko-da (2019). Gisken Armand og Liv Bernhoft Osa i biroller i en liten film med et minibudsjett gir et tydelig signal: Dette er en skuespillerfilm.
Den forventningen blir innfridd med en gang, det er bare å lene seg tilbake og ta inn spill, samspill, regi og timing. Emil Johnsen (i praksis nesten å regne som svensk, han også) er fengslende som arbeidsløse, ulmende sinte Eirik, som er smart og syns han fortjener bedre. Det strittende kroppsspråket kommuniserer med samme dårlig beherskede, avmektige vrede som en endeløs rant i et kommentarfelt. Johannes Joner er filmmanusforfatteren Petter som ikke får sjøsatt prosjektet sitt om Fridtjof Nansen, og det må jo være noens skyld, så det er sikkert kjønnskvotering. Det tvilrådige blikket hans kan når som helst slå over i desperasjon er nydelig. Frank Werner Laug som skolegutten Harald får oss til å ane noe av alt som skjer inne i hodet til Harald når han har rullet ned metallsjalusiene for ansiktet. Han har noe fremdeles åpent og mykt som setter seg i slutten av filmen og blir hardt. Det lyseblonde utseendet, det dysfunksjonelle forholdet til mor og til slutt radikaliseringen som blir antydet har overtoner av Behring Breivik på lang lei. Det gjør filmen til en produktiv del av den kollektive bearbeidelsen av 22. juli i kulturen.
De tre hovedpersonene har hver sin ganske løse historie og tangerer hverandre så vidt. Petter bulker en bil, men kjører uten å legge igjen en lapp. Eirik ser det og blir fylt av en selvrettferdig trang til å plage ham med anonyme telefonoppringninger så han skal ta ansvar. Harald plagierer en presentasjonsoppgave på skolen så det er åpenbart for alle, men vil ikke innrømme det. Typisk for filmspråket er at det krysser mellom forstående varme og analytisk distanse ovenfor rollepersonenes blamasjer. Kameraet kan hvile nærmere ansiktene og gi sympati og oppmerksomhet, eller registrere en situasjon fra en mer kritisk avstand. Eirik møter vi først på Nav, der han får vite at dagpengene er slutt og reagerer med sinne. Gjennom filmspråket inviteres vi til å forholde oss til ham på flere måter som blir til en sammensatt helhet.
Til å begynne med filmes samtalen med Nav-konsulenten ganske nøytralt. Vi ser nesten hele tiden bare Eirik, der han sitter på besøkssiden av skrivebordet, og ikke fra noen spesiell synsvinkel. En gang klippes det også til konsulenten, men henne ser vi helt uttalt fra Eiriks synsvinkel, over skulderen hans. Det er ham vi er der sammen med. Og når vi deretter får se Eirik igjen har kameraet krøpet nærmere ansiktet hans. Det er lett å begynne å fnise litt av Eirik her mens han hisser seg opp med bitende tirader. Men kameraet hviler bare på ham, også mens konsulenten svarer. Det gir ham full oppmerksomhet og en hel del følelse. Vi føler med Eirik, han er underdog, og vi håper at det skal gå greit for ham selv om vi syns han er lovlig teit. Men Eirik blir kastet ut, filmet i en sekvens der kameraposisjonen er flyttet drastisk lenger bort hver gang det klippes. I en tagning ser vi kontoret utenfra, gjennom glassveggen fra korridoren, mens Eirik prøver å holde på stoltheten når vekteren kommer. Den tørre og statiske distansen er et visuelt komisk språk vi har vært vant til fra hinsides The Office; avstanden kommenterer handlingen allerede i seg selv – med en generell følelse av ironi, men også med rom for det såre og komplekse. Så flytter kameraet seg enda lenger bort med neste klipp, langt nok til at vi mest får med oss det kroppslige utspillet i stedet for mimikk eller dialog. Eirik prøver å late som at han ikke blir kastet ut og at han kan gå akkurat dit han vil. Vekteren tar et skritt fram og dominerer med kroppen når Eirik liksom tilfeldig prøver å gå inn igjen, sånn at Eirik, like liksom tilfeldig, lynraskt går ut igjen, men hoderystende, og med hender som ikke vet om de skal være i lommene eller hvor de skal være. Det er smertelig komikk.
En mann som faller ned
Eirik er en åpen bok, og det er det siste han vil være. Petter er mer av yesterday's news. Han sliter med å forstå hvorfor folk spør om det kvinnelige perspektivet i filmprosjektet hans om Nansen; han har ikke fått med seg skiftet i sensibilitet i kultursfæren og blant publikum der sånne ting nå forventes. Apropos det skiftet hadde jeg selv forventet meg fler nikk i filmen til hvordan slike maskuliniteter som vi har å gjøre med kan forholde seg til fenomen som er queer eller ikke minst trans, der striden jo står som hetest nå. Et ironisk hint til skeiv kultur får jeg av sekvensene med Eirik på t-banen. De minner litt om Jimmy Somerville som tar toget til et annet liv i den ikoniske videoen til «Smalltown Boy» – men Eirik kommer jo ingen steder.
Petter kommer et sted, men reisen hans er negativ, han faller ned. Han har til og med et Falling Down-øyeblikk, med en uadekvat reaksjon i biltrafikken: Joel Schumachers film fra 1993 er med sin mannlige vrede og avmakt en intertekst, der Michael Douglas (arbeidsløs i filmen, som Eirik) får et raseriutbrudd i bilkøen og bare lar bilen stå. Men Petters slike øyeblikk er karakteristisk puslete: når han bulker en parkert bil drar han uten å legge igjen en lapp. Petter har alt å tape. Han er en kulturmann med et navn, han har yngre dame og fin leilighet og intellektuell omgangskrets. Han kommer ikke til å reagere med å forfølge en ensom jente gjennom mørke gater som Eirik gjør, eller med å barbere hodet som Harald gjør. Men i likhet med både Eirik og Harald har han en forventning som settes på spill: at det er en slags rettighet for ham å kunne hevde seg, ellers er det er noe i systemet det må være noe galt med, og derfor burde han ha frikort til å stille seg ovenfor eller utenfor. Petter-historien befinner seg i Ruben Östlund-land, med forskjellen at Ruben Östlund når det kommer til stykket ikke er like interessert i personene sine som Guro Bruusgaard er.
Petter kles av for oss allerede i den første scenen der han spiller inn noe som kan være en teaser for filmprosjektet, to ganger, mens han prøver å holde masken etter å ha blitt redd for noen lyder som hørtes litt ut som skudd, sånn at vi får høre de åpenbart innøvde pausene og late som-talespråklige framføringen: «Fridtjof Nansen var en stor mann... ikke sant... ikke bare en stor humanist og oppdager...» Det er komisk og pinlig å se hvis man pleier å gjøre litt sånn selv, og hvis man ser Petter med velvillige øyne er han muligens den mest allmenngyldige rollepersonen, i hvert fall mange i et kulturinteressert publikum som går og ser en independentfilm som denne. Den lynraske fornektelsen av at han er utdatert og ikke god nok kan jo bunne i en dyp skrekk for å være akkurat det, som sikkert ikke er ukjent for en del. Men filmen presenterer ham snarere som at han er for selvopptatt til det. Location i scenen kan også leses som en kommentar. Innspillingen hans skjer på Ekebergrestauranten, og skulpturparken trenger ikke en gang å synes i bildet for å danne intertekst (for dette er en Oslofilm, på lignende måte som Oslo 31. august eller Lyset fra sjokoladefabrikken). Man kan notere at de mer tradisjonelle kvinneskulpturene er nettopp rundt restauranten, kongenialt med hvordan Petter i dypet av seg selv helst vil at det skal være.
Kan en pappa bare sykle?
Historien om skolegutten Harald er den der man helst vil finne håp. Håpet føles nærliggende et par ganger, ikke minst når han havner ovenfor Eirik på t-banen, og de to som begge trenger at et møte med en annen person endelig skal går bra sitter og ser litt på hverandre. Men det slukner fort. Filmen fanger Harald i øyeblikket der han tipper over, murer seg inne, det er han mot rukla. Banen mot vold og hat er like determinert som noen skjebne i 1880-tallslitteraturen. Den sympatiske, men litt kleine læreren prøver, men når ikke fram, særlig ikke når Harald føler seg ydmyket og mislykket på skolen. Mor som han bor hos mest er fæl, men far som bare vil flyte oppå det kompliserte er egentlig verre i sin unnlatelsessynd. Han vil bare sykle på den nye sykkelen sin. Ikke noe sted får Harald en skikkelig klem. Bonusmamma som spilles av Mariken Halle har varme og potetgull og prøver å få Harald til å kjenne på magen der lillebror sparker. Men hun er åpenbart bare interessert i Harald som blivende storebror, heller ikke hun vil helst ta imot på ordentlig en plaget sjel som har stukket av først fra skolen og siden fra mor, hvis det går å unngå. Alle forlanger at Harald skal snakke med dem, og flere legger ord i munnen på ham, men ingen er nok egentlig klare for å høre hva han har å si.
I bunnen av handlingen for alle de tre hovedpersonene ligger det som gjerne kalles toxic masculinity, i referanse til følt ytre press eller egen forventning om å dominere andre og om å lykkes med ting. Og der reaksjonen kan være sjåvinisme, vold og følelsen av å ha rett til ting man ikke har. Filmens analyse av slik maskulinitet er at den går på tvers av sosiale sammenhenger. Det er bare hvilke uttrykk den tar seg som reguleres av omgivelsene. Et ofte sitert dikt av Ernst Orvil er «Taperen», som i sin helhet går: «Taperen går gjennom livet, / han trekker / et tungt lass, / på lasset er ingenting.» Hva «ingenting» er, reguleres også av omgivelsene. Et strandet filmprosjekt om Fridtjof Nansen kan bli et svært tomrom, når strandingen butter mot visse forestillinger om hva det skal være å være mann. Disse tingene burde vi fortsette å snakke om oftere og i fler filmer. Han har en ganske myk tilnærming til temaet, der viljen til å forstå dominerer. Resultatet blir veldig interessant. Samtidig sitter jeg igjen og spør meg selv: Er det dét det skorter på? Trenger vi å bli mint på om at menn også er mennesker? Det kunne for så vidt vært ganske forfriskende hvis det var sånn. Men da hadde vel Petter fått rett til slutt – at likestillingen hadde gått for langt.