Skuffende hjemreise
Licorice Pizza 2021
Regissør og manusforfatter: Paul Thomas Anderson
Med: Cooper Hoffman, Alana Haim, Bradley Cooper, Sean Penn og Tom Waits
På kino fra fredag 25. februar
15-åringen Gary Valentine (Hoffman) ser, sitt imponerende navn til tross, slett ikke ut som noen filmstjerne. Selvtilliten og talegavene hans er det likevel ingenting i veien med. Det første gutten med kvisene gjør i Licorice Pizza, regissør Paul Thomas Andersons eksentrisk titulerte niende spillefilm, er å forsøke å sjekke opp en jente som viser seg å være ti år eldre enn ham (trolig – alderen hennes er ubestemmelig, og i tråd med Hollywood-universet filmen dyrker, er den full av løgner). Alana Kane (Haim), som hun heter, jobber for fotografen som er i ferd med å portrettere Gary og medelevene hans i regi av skolen de går på. Mens kameraet går tett på ansiktene til duoen – et grep som stadig og med hell vender tlibake i filmen – makter han å overbevise henne om å spise middag med ham. Etter hvert poengterer da også filmen at Alana er en mer usikker person enn Gary fremstår som.
Hva Alana egentlig vil her i livet, forblir i det hele tatt uavklart, men at hun beundrer kulturindustrien som har gjort hjembyen hennes verdensberømt, er det ingen tvil om. Det viser seg at Gary ikke bare har snakketøyet i orden, men faktisk også er barneskuespiller, et faktum som øker Alanas interesse. Da hun snart er blitt tilstrekkelig fascinert av ham til at hun følger ham til et oppdrag i New York City, er stoltheten hennes over å ledsage en som etter hennes hverdagslige standarder er en slags stjerne, ikke til å ta feil av. At livet på scenen også byr på slag, både fysisk og verbalt, får hun samtidig erfare. Det snodige, men varme forholdet mellom Gary og Alana forblir filmens motor – om enn en motor av den heller puslete typen – Licorice Pizza gjennom.
Der Paul Thomas Anderson i sin forrige film, fra 2017, forlot hjemlandet til fordel for Storbritannia og lot Phantom Thread, som den het, foregå i et fiktivt etterkrigs-London, er han med Licorice Pizza tilbake på kjente trakter både geografisk og tidsmessig: Den nye filmen finner sted i San Fernando Valleys urbane forsteder, dalen regissøren selv vokste opp i, på 1970-tallet, tiåret da Anderson var barn. Her møtes saftige hamburgere, varm sol og amerikanske biler – på god avstand fra den snobbete motebransjen som preger Phantom Thread og rollen til verkets formidable hovedperson, Anderson-gjengangeren Daniel Day-Lewis. Regissørens valg denne gang peker lenger bakover: Vestkysten var arena også for gjennombruddsverket hans, den fargesprakende pornobransje-skildringen Boogie Nights (1997), og for flere av arbeidene som fulgte.
Mens Phantom Thread var elegant og kjølig, er Licorice Pizza på alle måter en vennligere film. Der det på den andre siden av Atlanterhavet var de eldre og dannede som regjerte, er det barn og unge som dominerer i Los Angeles-gatene Licorice Pizza portretterer. I tillegg til å være en film som undersøker menneskenes følelser og relasjoner mer generelt, er Andersons nye verk en oppvekstskildring. Selv om Alana altså er et tiår eldre enn Gary og kameratene hans, er det slett ikke alltid merkbart. Noe naivt og barnlig forblir hengende ved henne. I filmen er hun selv inne på at det er rart at hun søker selskap i denne gjengen, som på tenåringsgutters vis ynder å etterape samleiebevegelser, og hvis leder maser om å få se puppene hennes. I perioder forlater hun dem og forsøker heller å omgås eldre menn i filmbransjen hun vil inn i, for eksempel, men av alt annet enn åpenbare årsaker vender hun alltid tilbake til unggutt-fellesskapet.
Konfliktene og de dramatiske høydepunktene er få i Licorice Pizza, et atskillig mindre storslått prosjekt enn mange av Andersons tidligere verk som den er. Filmen rusler og går, og dens serie av opptrinn har preg av tilfeldigheters spill: Først blir Gary forvekslet med en morder og arrestert og trakassert av politiet, så møter han Jon Peters (Cooper), den dame- og kjendisglade frisørkjæresten til Barbra Streisand og en mann som truer ham grovt. Episodene tilfører sjelden mye mer enn at de utdyper relasjonen mellom Gary og Alana, og blir ofte hengende i luften. Peters-opptrinnet er etter mye å dømme ment å være morsomt og Hollywood-satirisk – kjendisen fremstår som ravende gal, og Gary ender med å smadre frontruta på Ferrarien hans – men latteren jeg maktet å mobilisere, var begrenset. Samtidig er den typisk for filmens forelskelse i Los Angeles' fiksjonsunivers: Licorice Pizza er full av mer eller mindre direkte nikk til underholdningsindustrien. For eksempel spiller Sean Penn en fallert stjerne som Alana, på grunn av skuespillerambisjonene sine, går ut med. Den flamboyante vennen hans gestaltes av Tom Waits. Mange vil ganske sikkert elske at Anderson har engasjert den legendariske musikeren, men jeg oppfattet Waits-figuren først og fremst som masete.
Med tanke på at den er regissert og forfattet av en av årtusenskiftets aller skarpeste filmskapere, og de forventningene det skaper, ble jeg i det hele tatt smått skuffet over Licorice Pizza. Jeg kan knapt huske at jeg har sett på klokka under en Paul Thomas Anderson-film tidligere, men i dette tilfellet kunne jeg ikke dy meg – flere ganger. Det betyr imidlertid ikke at det ikke også er ting å glede seg over i filmen – selvsagt byr den på flere interessante øyeblikk enn det som er tilfelle i det meste av det som settes opp på kino. Med tanke på Hollywoods hang til overtydelighet er det i mine øyne også noe befriende ved Andersons manglende forklaringer. Selv om Gary og Alana aldri blir så engasjerende som jeg skulle ønske, har begge skikkelsene utvilsom sjarm. At de to skuespillerne er filmdebutanter, skulle man ikke tro. Unggutten bak Gary har imidlertid en hel del å slekte på: Han er sønn av Philip Seymour Hoffman, den feirede skuespilleren som blant annet opptrådte i flere Anderson-filmer. At hovedpersonene slett ikke bare fremstår som likandes, er et kunstnerisk valg man må respektere, og gjennom filmen skifter styrkeforholdet og følelsene dem imellom kontinuerlig – fra forelskelse til nedlatenhet, fra avvisning til sjalusi.
I tillegg er tidskoloritten og bildene den er med på å skape, også denne gang ytterst velgjort: Brun- og gultoner dominerer i de mørke 1970-tallsinteriørene, og Alanas blomstrete plagg og Garys hvite dress (med mørk rosa skjorte inni) er minneverdige. Licorice Pizza ansporer i det hele tatt til betraktninger over endringene, ikke minst når det gjelder holdninger, som har preget tiårene siden den gang. Særlig slående er det hvor fritt ungdommene – og mindre barn de har på slep – beveger seg rundt i storbyen, enten det er inni en lastebil eller på sykkel. De voksne er stort sett fraværende. Garys mor dukker opp som pr-agent for en japansk Los Angeles-restaurant (dette var en tid da man stadig imiterte japansk-amerikansk uttale uten at noen reagerte), og Alanas konservative far driver datteren til vanvidd da han krever at hennes potensielle kjæreste Lance skal delta i familiens jødiske ritualer (da den unge mannen nekter på grunnlag av at han er ateist, løper den alltid like hissige Alana etter ham og spør hvordan penisen hans ser ut). For øvrig er dette på alle måter ungdommens forestilling, om enn ikke noen ungdomsfilm.
Overraskende er det at Licorice Pizza også er en gründerhistorie. Garys showbiz-karriere later til å halte, og istedenfor begynner tenåringen å selge først vannsenger, deretter flipperspill-maskiner (etter at den «store» verden, i form av oljekrisen, for en sjelden gangs skyld har påvirket livet hans). Arrangementene han åpner med, og interiørene han har skapt for dem, etterlater imidlertid inntrykk av at han vel så mye er utelivs- som butikkgründer. Vannsengene spiller eksplisitt på den erotikken filmen stadig hinter om, men i minimal grad viser, og bidrar til det frodige tidsbildet. Den unge forretningsmannen klarer uansett, i salgets tjeneste, å få både Alana og andre kvinner til å opptre i bikini, nok et poeng som understreker avstanden til 2020-tallet. Anderson lar, som i tidligere filmer, et stilsikkert utvalg låter følge scenene. I Licorice Pizza spenner det fra The Doors til David Bowie, fra Donovan til Sonny & Cher. Komponisten Jonny Greenwood, som er bedre kjent fra bandet Radiohead, har bidratt til mange Anderson-filmer og er med også denne gang. I mine ører klang likevel arbeidet han har gjort på Pablo Larraíns norgesaktuelle og overraskende sterke Diana-portrett Spencer (2021), mer interessant.
Andersons verk er Oscar-nominert i samme kategori som Verdens verste menneske (2021) – beste originalmanus. Jeg er ikke i tvil om at jeg foretrekker Joachim Triers og Eskil Vogts arbeid fremfor amerikanerens. Interessant nok er det flere likhetstrekk mellom dem – også utover den løpingen i gatene som preger begge filmene. Selv om stedet, tiden og miljøet i den amerikanske priskandidaten er annerledes enn i den norske, kan også Licorice Pizza betraktes som en slags romantisk komedie. I likhet med Julie fra Norge er den nesten jevngamle Alana fra USA søkende og i stadig bevegelse – fra skuespillerambisjoner til idealistisk politisk arbeid, for eksempel. Begge kvinnene er dessuten fanget i sine utpreget urbane regissørers sikre og slående bilder. Derimot er forholdet mellom Gary og Alana vanskeligere å få tak på enn forholdene Julie innleder først til Aksel, deretter til Eivind – et faktum som ikke nødvendigvis gjør det mindre interessant. Selv da de to unge amerikanerne mot filmens etter alt å dømme lykkelige slutt gjenforenes – foran billettluken til en fotogen kino, så klart – forblir det uklart hva slags relasjon dette egentlig er. Først og fremst er Verdens verste menneske en mye morsommere film enn sin konkurrent fra California. Jeg håper å bli trodd på at langt mer enn patriotisme ligger bak mitt ønske om at den heller enn Licorice Pizza skal vinne Oscar.
Publisert 23. februar, 2022