Hva er det som går og går og samtidig står stille?
Hours and Hours, 2022
Regi: Yafei Qi
94 min
Vist på Atelier Nord 20.1-20.2.
En mann prøver å sove, men en iterativ, ulokaliserbar lyd fyller soverommet og forstyrrer ham. Han vrir seg rundt i senga, slår på lyset, slår av lyset og legger seg igjen. Så starter en ny dag. Som vi også kan anta utfra tittelen, skildrer Yafei Qis Hours and Hours (2022) tiden som går og går i hverdagen. Filmen tar for seg et par døgn i livet til en mann, hvor han kommer seg gjennom en repetitiv hverdag innenfor leilighetens fire vegger, med en stadig mer tyngende tilstedeværelse. Han lager kaffe, mat, tar oppvasken, ser litt tv, mater kattene og bygger litt på et lego-hus.
Hours and Hours vises på Atelier Nord og er utstilt som en kinoopplevelse med stort lerret og sammenhengende klappstoler. Utstillingsteksten gir et godt grunnlag for å forstå filmen med blant annet referanse til de to svenske historikerne Lars Trägårdh og Henrik Berggren. Trägårdh og Berggren brukte begrepet «statsindividualisme» allerede på 90-tallet om det de ser som utviklingen av en sosial kontrakt mellom staten og individet i velferdssamfunnet. I stedet for forpliktelser overfor kollektivet, innebærer kontrakten at staten skal garantere individuell uavhengighet. I filmen problematiserer Qi denne friheten ved å fremstille den nærmest som et frivillig fangenskap mellom fire vegger.
Den samme ideen om individuell frigjøring er diskutert i vid forstand i dokumentaren The Swedish Theory of Love (2015) av Erik Gandini hvor «statsindividualismen» spores tilbake til ideen om at uavhengighet gir frihet. Et av hovedargumentene i Gandinis film er at uavhengighet fra familiestrukturer og mellommenneskelige forpliktelser har blitt sett på som et oppgjør med eldre samfunnsmodeller og som et resultat av fremgang og modernitet. Hours and Hours viser at nettopp denne individ-orienterte måten å organisere samfunnet på kan gjøre oss ensomme og ulykkelige. Qi, som selv ikke er vokst opp i Norge og tidligere har laget film om livet med familien i Kina (Life Tells Lies, 2017), har et skarpt blikk for denne skandinaviske individualismen. Også i dokumentaren til Gandini møter vi flere som med et alternativt eller utenfra-perspektiv opplever samfunnet som lukket, lite imøtekommende og ensomt. I Hours and Hours setter Qi det hele litt på spissen gjennom filmatiske verktøy som statisk kamera, vekslende lyssetting og kontraster i lydbildet og gir publikum en følelse av at veggene lukker seg om hovedpersonen.
Filmskapere har alltid vært opphengt i temporalitet, tydeligst representert ved den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskij, som beskrev prosessen med å lage film som «sculpting in time». Filosofen Jacques Rancière skriver om filmene til ungarske Béla Tarr (bl.a. syv timer lange Sátántangó, 1994) at de er mindre opptatt av historier enn av teksturen til det stykke tid de er skåret fra. Yafei Qi ser ut til å føye seg inn i denne tradisjonen av kunstnerisk besettelse med tid og temporalitet. Filmen varer i halvannen time og går over et par døgn, og viser banale hverdagsaktiviteter i lange tagninger som for publikum oppleves å ha en nærmest reell varighet. Utstillingsteksten peker på Chantal Akerman sin ikoniske Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles (1975) som en viktig referanse. Formmessig er filmene svært like, faktisk så like at min trang til å sammenligne de først kjennes litt ubehagelig. Referansefilmens sterke tilstedeværelse i seeropplevelsen kunne potensielt vært en fallgruve for denne filmen, men jeg mener at den likevel lykkes i sin originalitet, ved å fungere som en slags nyinnspilling, eller rekonstruksjon av Akerman sin film, med et litt annet tematisk fokus.
Jeanne Dielman er ikke bare en realistisk portrettering av livet til en kvinne, men har en estetikk man kan kalle hyperrealistisk [1]. Typisk for den akermanske hyperrealismen er at den fremstår i utgangspunktet minimalistisk, men med noen elementer som er forsterket og som bidrar til en underliggende nevrotisk, intens stemning. Vi ser også eksempler på slike grep i Hours and Hours. For eksempel har filmen et lydbilde hvor visse lyder er skrudd opp: lego-poser som knitrer, kaffen som trakter, mat som putrer i en stekepanne og ikke minst klokka som tikker. Også lyssettingen bidrar til å intensivere stemningen innenfor de fire veggene. Vi ser dagslys og mørke gjennom vinduene, men mørke gardiner midt på dagen og sterke lamper på natta gir et ytre bilde av en indre uro hos mannen i filmen. De ulike hverdagsaktivitetene blir også fremstilt stykkevis, med en seriestruktur hvor en aktivitet må avsluttes før den neste begynner: boksen med lego blir pakket vekk før mannen går over til å se på tv.
Tidligere har jeg referert til Akerman sine filmer som en cinematisk flyt av tid. Det er et forsøk på å beskrive blandingen av både brudd og kontinuitet i filmens forløp, hvor samlingen av bruddstykker skaper kontinuitet. Hours and Hours er strukturert på en lignende måte og har to typer flyt av tid: En syklisk, eksistensialistisk en, som stiller spørsmål. Den markeres gjennom de ulike døgnene, men også gjennom repetitive handlinger, som å lage kaffe, ta oppvasken osv. Den andre er en progressiv flyt av tid som manifesteres gjennom progresjon i lego-byggingen. Prosessen med å bygge huset starter i begynnelsen og fortsetter gjennom hele filmen. Mens alt annet er statisk, er dette noe som faktisk går fremover, muligens som et slags hint av håp.
Yafei Qi bruker denne tidsmodelleringen til å si noe både kroppsliggjort og historisert om den aktuelle situasjonen vi befinner oss i som samfunn. Første gang jeg så Hours and Hours fikk jeg galleri-opplevelsen av filmen. Jeg ville gjerne se den en gang til før jeg begynte på denne teksten, men fikk covid og ble innesperret innenfor mine egne fire vegger. Dermed så jeg filmen for andre gang ved kjøkkenbordet hjemme, på laptop-skjerm. Dette ga meg en kroppslig forståelse av filmens relevans i dag. Hours and Hours ble laget under pandemien som forsterket statsindividualismen det refereres til i filmen. For eksempel ser vi at all kommunikasjon i filmen er enveis og foregår gjennom skjermflater: TV-en som viser Fellinis 8 ½ (1963) eller et AA-møte som foregår på Zoom. Dette er en utvikling i samfunnet som kan bidra til enda mindre mellommenneskelig, fysisk kontakt. Vi må fortsette å diskutere hvilke verdier velferdsstaten er modellert over og hvilke begrensninger som sameksisterer med en denne frihetsforståelsen. Det er derfor ingen tvil om at Yafei Qi bidrar med en betimelig, estetisk granskning av vår måte å organisere samfunnet på.
Noter
[1] Ivone Margulies, Nothing Happens: Chantal Akerman’s Hyperrealist Everyday (Durham, NC: Duke University Press, 1996)
Publisert: 24. februar, 2022